Vårt første møte med Kambodsja var ganske overveldende, ting endret seg så snart vi hadde krysset grensen fra Thailand. Grense passeringen gikk greit og uten noe trøbbel. Vi ble først henvist til to herrer som satt ved et bord, her var det helsesjekk. Passet ble sjekket, vi fikk hver vår lapp med ” nyttig” info, temperaturen ble målt en halv meter fra øret og dette skulle de ha 20 bath hver for. Det hele føltes ut som en vits. Vi ble bedt om å vente litt før vi ble henvist til selve passkontrollen av hver vår mann. De tegnet og forklarte hva vi skulle gjøre. Kikk inn i her, bildet blir tatt, legg på høyre hånd for scanning, så tommel og neste hånd. Dette gikk greit og fort, og hver av mennene ville ha tips på 100 bath for å lose oss gjennom kontrollen. Hva kan man gjøre og si….? Betaler og smiler….

Videre ble vi satt i en taxi og måtte betale 300 bath for den + 100 bath i bompenger. Dvs. 2/3 av det hele turen kostet for en person!!
Dette på en pakketur vi hadde kjøpt på Gjestehuset i Trat og skulle sikre oss en fredfull tur nedover. 90 min i minivan til grensen, så videre med 2 etasjers luksus buss til Sihanoukville. Ble ikke helt slik. Etter opplegget med taxi fra grensen til Ko Kong + forsøk på og lure oss inn på et vekslekontor. Garantert drevet av en kamerat…

Det største sjokket var alt bosset som lå og fløt overalt. Her kastet de bare bosset fra seg, der de gikk eller sto. Overalt her i Kambodsja flyter søppelet, i byene såvel som ute på landsbygda og langs veiene. Søppelet setter de ut på fortauet til henting, men om det blir i dag eller i morgen, ikke godt å si. På landsbygda samler de det sammen i hauger for så å brenne det. Ellers ligger det bare å slenger rundt overalt. Dere kan bare tenke dere lukta. Så sansene er i sving kan man trygt si.

Bussturen fra Ko Kong til Sihanoukville tok vel rundt 3 timer på dårlige veier. Bussen var ikke to etasjes, men en heller sliten holk med 3 passasjerer. En utenom oss. Men vi fikk sett mye. Flotte lysegrønne rismarker og folk i arbeid på markene. Kveg som vandret rundt og beitet i veikanten eller på et jordet. Vannbøfler, de var nå tjoret fast i motsetning til kveget. Høner, haner og kyllinger spankulerer rundt og leter etter mat. Ingen er inngjerdet, men vi regner med at de har et system på dette. Det er frodig og grønt her, lite blomster, men de vi ser er vakre. Det er bosetning langs rismarkene og her har de ikke elektrisitet. Husene er små, de er bygget på påler, taket er av blikk og veggene er i forskjellig materiale. Alt fra gammel plank til presenning. Noen hus er laget i tre med blikk tak. Enkle kår med andre ord. Under huset ser vi spiseplass, gruer til å lage mat på og gjerne en hengekøye til å ta en hvil i. De bruker mye hengekøye her, de ser vi overalt og folk tar seg en hvil både tidlig og sent.
Det var heller ingen som fortalte oss at bussen ville kjøre mot Phnom Penh, for så ålempe oss over på en ny sydgående buss. Greit nok, vi brukte bare 40 min ekstra på det. I bussen fra Phnom Penh var det TV, som viste et eller annet program som vi oppfattet som barnetv, men som var til stor forlystelse til våre medpassasjerer. (Snittalder: 40 år!)

Så ankommer vi Sihanoukville og finner frem til New Sea Wiev villa hvor vi bodde i to dager. Det var en overraskende kjekk opplevelse, her var det kjempekoselig og himsligt. Deilig mat, hyggelige betjening og Amanda i resepsjonen som var fra England hjalp oss både med det ene og det andre. Etter to netter var det fullt i dette herberget så da pakket vi sammen snippsakene og gikk rett over gata og bodde 4 netter på luksushotell. Sant skal sies, det er deilig med litt luksus innimellom. Alt fungerer på rommet, deilige senger, stort bad, terasse og godt stort svømmebasseng. Så vi har konstantert at vi ikke reiser som backpackere, men som flascpackere. (En flashpacker er en backpacker som flasher lommeboken!)

Kontrastene her er store og de ble overveldende for oss. Analfabetisme er utbredt,tiggere, mange mangler deler av arm eller fot som vi antar skyldes gjenglemte miner, uteliggere, prostitusjon og altfor mange barn som er ute og selger smykker og armbånd til livets opphold. Turister blir oppfordret til ikke å kjøpe smykker, armbånd eller mat fra barn som selger på stranda. Så lenge vi handler så forblir de på stranda og ikke på skolen. Men fremdeles er det mange tursiter som handler av barn. For mange familier lønner det seg selvsagt at barna er ute og jobber, det er gode inntekter til familien. I Kambodsja er det i utgangspunktet gratis å gå på skole, men de må kjøpe skoleuniform og bøker selv. Det er mange foreldre som ikke har anledning til det og da kommer de ikke på skolen. Det er en del organisasjoner som jobber for barn og unge her nede og de gjør en kjempegod jobb. Vi var innom en restaurant Sadan som hjelper ungdommer ut i arbeid. Her får de opplæring og veiledning før de skal ut å søke jobb. Vi ser mange skjebner rundt oss, og det gjør noe med deg når det kommer så tett på.

Må si noe om tuk-tuk kjørere også, de står linet opp utenfor ethvert hotell, restaurant, butikker, ja overalt og vil så gjerne kjøre deg både hit og dit. De tar ikke et nei for et nei, men henger på deg og legger planer for “Later Sir!”. Slitsomt!!! For oss som liker å gå blir det bare et mas. Tuk Tuk kan være praktisk når vi ikke orker mer gåing i solen eller skal til en spesiell strand. Men så møtte vi på Coconut Boy som var en skjønn tuk-tuk kjører som kjørte oss rundt og viste frem byen sin og de severdighetene den kunne by på. Det ble en koselig dag. Dagen etter hadde vi avtale og han skulle kjøre oss ut til Otres Beach og på veien ut kom pøsregnet. Da stopper han opp og ordner med kalesjer slik at vi ikke skal bli våte. Selv var han som en druknet katt, men smilende og glad allikevel. Her tilbragte vi ettermiddagen i sola for regnet er like fort over som det kommer overraskende på. Coconut Boy venter på oss i tuk-tuken sin til vi vil dra hjem, det er helt vanlig praksis her.

Lettlurt som jeg er ble jeg lurt igjen av en smilende massasje dame som så gjerne ville gi selge meg massasje. Jeg takket høflig nei takk, men her tar de ikke nei for et nei. Ønsker jeg hårfjerning på bena? Nei takk svarer jeg , men før jeg vet ordet av det er hun i sving med tråd og flittige hender. Ja, så ble det slik da. 10 dollar skulle hun ha og var selvsagt smilende fornøyd. Sett i lys av at en vaskehjelp tjener 3,50 i timen er det god butikk for de som jobber på stranda.

Sihanokville er en badeby og veldig turistifisert. Med flotte strender, varmt hav og sol hadde vi fine dager her. Men dette er nok en plass vi velger å ikke komme tilbake til.

Neste stopp Phnom Pehn

Bilder finnes her!