Ting tar tid folkens, mulig det er varmen som slår oss helt ut…….. Meningen var å poste dette innlegget før jul, men julekvelden kom like overraskende på kjerringa her som hjemme og det ble rett og slett for travelt. Vi håper dere alle hadde en riktig fin julefeiring og så ønsker vi dere alle et godt nyttår med de beste ønsker om alt godt i 2014!!!

Penang

Vi forlater Langkawi og drar sørover til en ny øy, Penang.  Reservasjon på Rainbow Lodge 2 i George Town  er ordnet så da er det bare å pakke kofferten igjen og dra videre. Nå har vi bodd i koffert de siste fem månedene og  min blir bare tyngre og tyngre. Godt mamma kommer og kan ta med noe hjem for meg. Venner oss til å pakke opp og pakke ned, er blitt gode på det, gjort i en fei nå. System i kofferten gjør det litt enklere å finne saker og ting igjen. Eivind har en tendens til å spre tingene sine rundt om, han er stadig på leting etter både det ene og det andre. Ikke så mye orden i sysakene der nei, men han kommer alltid i mål. (Dette på grunn av at Jannik har ryddet!. Red.Am.) Helt frem til vi dro fra Langkawi har vi greid å huske å få med alt vi har, men her glapp det. Badebukse, bikini, badehåndkle og regnkåpene våre glemte vi under setet på en moped. Må vel regne med litt svinn….

Vi drar med ferje fra Langkawi, tre timer til George Town hvor vi blir hentet av hun som driver stedet vi skal bo på. Dette et et sted for backpackere og her får vi et rom uten vindu og med delt bad. Det var helt greit, sentral beliggenhet i den gamle delen av byen. Så labber vi av gårde ut for å se nærmere på byen. Gamlebyen er en veldig koselig by, gater og små smau, ikke for mye trafikk, farger og en salig blanding av forskjellig arkitektur. Denne byen står også på Unesco sin ”World Heritage list”, veldig mange slitne hus som kunne trengt både maling og litt omtanke. Vi er innom flere områder som Little China, Little India men favoritten ble Armenia street. Her var det veldig sjarmerende med små gater, koselige spisesteder, gallerier, butikker, streetart og mye annet.  Vi tar turen opp til Penang Hill, som Fløy-banen i Bergen, og bruker nesten en hel dag på denne utflukten. Kjekt å se byen fra oven.

Så dukker det en brosjyre opp og det viser seg at det skal være Jazz festival ute  i Batu Ferringhi som bare er en mil unna . Det synes vi begge høres kjekt ut og bestemmer oss for å dra og jazze oss litt. Ble jo ikke Sildajazz på oss i år. Og så er det dette med å finne plass å bo, som jeg har nevnt tidligere har hotellene her som regel vært over vårt budsjett og da gjelder det å tenke annerledes. Eivind er en hyler på å finne frem i jungelen på internett og kommer over nettstedet AirBnB. Da bor man privat hjemme hos noen og får et rom til disposisjon. Vi skal bare være her tre netter og finner utav at dette må vi prøve. Franskmannen Michele har et ledig rom i leiligheten sin, 16 etasje med havutsikt. Du og du så flott gitt. Vi booker rom og drar avgårde med friskt mot. Dette har jeg nok også nevnt tidligere, men bilder lyver, det har vi nå veldig god erfaring med. Vet ikke hvor mange ganger vi har booket på nett og så når vi kommer frem lurer vi på hvor i alle dager stedet vi booket er, for det ligner ikke på det vi har bestilt i det hele tatt. Har begynt å venne oss til det, fleiper om det hver gang vi skal på et nytt sted. Hvordan er det egentlig???

Men tilbake til Michel’s leilighet. Vi blir møtt av Didi, Michel’s kjæreste, en koselig ung mann som viser oss rommet vårt og hvordan forskjellige ting  fungerer i leiligheten. Kjøkken og varmt vann blant annet. Se for dere et frimerke av en leilighet, med andre ord ikke stor, tre soverom, et knøttlite gjestebad, kjøkken og stue i ett og en liten ståbalkong men altså med havutsikt. Rommet vårt har også havutsikt, men vi må stå i senga for å titte utav vinduet for å finnen den.  Didi forlater oss for å gå på jobb og Michel er på vei hjem etter en tur til Frankrike. Vi rigger oss til og før vi vet ordet av det dukker det opp en mann som bor i det andre rommet. Han er fra Australia og er kommet over for å gå til tannlegen, mye billigere enn hjemme i Australia. Så fikk han en liten ferie i tillegg. Han var en hyggelig fyr men skulle dra samme dag. Vi rusler ut for å spise lunsj og hente billettene våre til konsertene. Stranda her var nok fin en gang i verden, med nå er det slitt og ikke velholdt. Det ligger noen flotte resorter langs stranda men her kommer ikke vi inn, kan bare med lengsel i blikket se på de som bader i bassenget. Sjøen her er skitten og innbyr ikke til å svømme i. Vi blir  møtt av Michel når vi kommer tilbake og det viser deg at han er en selvopptatt herremann som bare snakker om seg selv, hvor han har vært i verden og vi får inntrykk av at han er verdensmester i det aller meste. En heller slitsom fyr og vi flykter inn på rommet vårt. De neste dagene  prøver vi å unngå han mest mulig men det er ikke enkelt i denne lille leiligheten. Dagen før vi drar kommer to unge gutter fra Canada som er på tur, de er veldig hyggelige og vi kommer i prat om Norge da han ene hadde forbindelser til hjemlandet vårt og prøver å holde en konversasjon med de. Men vi gir opp, Michele er på høgget og da er det ingen andre som kommer til ordet. Igjen flykter vi inn på rommet for å roe ned gemyttene. For oss var det haugen på nok med tre dager hos Michel. Men vi koste oss med to kvelder med jazz, artister fra England, Statene, Japan, Sør Korea og Norge (Jazzkamekaze og Hedvig Moldestad) for å nevne noen. I deilig temperatur satt vi ute på en gressplen og hørte på fire  forskjellige artister/ band til kvelden. I tillegg fikk Eivind med seg “Morgenjazz”,07:00, i urtehage rett utenfor byen.Vi er nå fint ferdige med Penang og drar den siste uka før Sri Lanka til en enda mindre øy Pangkor som ligger enda lenger sør, vi jobber oss ned mot Kuala Lumpur og LCCT flyplassen.

Pangkor

Vi starter med lokalbussen en tidlig morgen fra Batu Ferringhi til George Town, båt over til fastlandet og buss videre til  Butterworth hvor vi finner båten som går til Pangkor. Så taxi fra havna til Nipha Bay Villa, høres flott ut, ligner vel mest på et motell tenker jeg. Her får vi ei lita hytte med balkong og finner oss fort til rette her. Kjekke folk som jobber her og plassen er helt ok. Apekatter bor det også her, de holder til i skogen rett ved siden motellet, husvarme og ganske intense og påtrengende er de. Finner fort ut at løse deler må tas med inn, mat er de veldig interesserte i og hopper fort inn på balkongen og finkjemmer området. Bossbøttene legger de fint ned og romsterer rundt, er de heldige finner de mat. Men, heller ikke de har lært å rydde opp etter seg, så søpla flyter rundt. Redde mennesker er de ikke,  bestemte og irritable er de ofte i sin fremtreden. Denne øya har vi kjørt rundt på et øyeblikk for den er ikke stor, men også her frodig og grønt og med flere strender. Den vi liker best ligger rett nedenfor der vi bor Coral Beach, og her finner vi oss til rette i skyggen under et tre. En koselig restaurant er det her hvor vi spiser lunsj eller middag. Nå bare later vi oss for vi er i ventemodus begge to. Om noen dager kommer gutta og mamma og vi skal endelig få treffe de igjen. Gleder oss begge to til tre uker sammen. Vi har lange late dager hvor vi ser film, sover, tusler på stranda, leser, skriver julehilsene og blogginnlegg. Det er godt og varmt og vi gjør oss best i skyggen begge to, sjøen er deilig å bade i og er du heldig har du heller ikke hatt en apekatt på besøk oppi veska. De er mange og noen luringer, finner fort ut hvem som har mat i veska ja. De kommer luskende og er ikke redde for mennesker, nabodama her på stranda hadde nettopp besøk av en. Plutselig satt han fint på teppet hennes og spiste bollene hun hadde med. Må jo bare smile av det hele.

Vi pakker snippsakene og drar fra Pangkor, først med båt så med buss til Kuala Lumpur. Fra havna tar vi taxi til buss stasjonen, og det var litt av en opplevelse, var i grunnen veldig glade og takknemlige for at vi i det hele tatt kom helskinnet frem. Bilen var en gammel “holk” og det meste hang og slang. Det durte og brakte, skramlet og innvendig i bilen var det meste løst og dinglet både hit og dit. Da sjåføren girte opp i fjerde humpet det slik at vi tenkte at nå deler bilen seg i to. Det var en opplevelse vi ikke kommer til å glemme. Vi ankommer busstasjonen og møter vi her vår første “luksusbuss”, to og ett sete i bredden. Store gode seter, ryggen kan legges ned og her er også fotskammel, de kan det i Malaysia. Så for en gangs skyld er vi heldige og treffer blink med buss. Fem timers kjøring, inne på rett klokkeslett og med film på pc’en, for det  meste motorvei går dette styrkene lett og glade er vi for det.

Dagen etter flyr vi fra Kuala Lumpur til Colombo på Sri Lanka, og øre som vi er hadde vi helt glemt å søke visum til Sri Lanka. Det hadde vi snakket om og sjekket ut men greier altså å glemme det. Så da dama i innsjekkingskranken spør om vi har visum blir vi litt lange i maska begge to, men hun beroliger oss med at  det er mulig å kjøpe ved ankomst, selvfølgelig til en helt annen pris enn hvis en ordner det elektronisk. Så vi hiver oss rundt, opp med mac’en og Eivind får bestilt visum i en fei, da er det bare å vente på svar…….det kan ta tid, men vi er heldige og får svar før vi går ombord i flyet at visum er innvilget. Mulig en del av dere tenker hvordan vi i det hele tatt kommer oss frem her nede, ikke første gang vi “driter på draget”, men underlig nok ordner det seg hver gang. På flyturen til Colombo har vi en mellomlanding på Male, Maldivene.

Det var blå himmel da vi fløy over Maldivene, og det var et utrolig flott syn å se øyene som ligger som små ufoer i havet. Fargespillet mellom havet, øyene og sanden, ja dette så virkelig ut som paradis på jord. Bare så synd for oss at prisene er for høye for vårt budsjett, men kanskje en annen gang… En time venter vi på flystripa før vi tar av og Colombo er neste stopp. Her blir vi møtt av Otto Berg Olsen fra Haugesund (en venn fra badegjengen til Eivind) som driver Red Heart Sosiety her. Det er en organisasjon som hjelper lokalbefolkningen i og rundt Hikkaduwa, dette er en by som ligger ved havet og som ble hardt rammet under tsunamien i 2004. Noen  av dere har gjerne en dørmatte  hjemme med et  rødt hjerte på, det er kvinner fra Hikkaduwa som lager disse for hånd og som selges hjemme i Norge. En fin organisasjon og et godt tiltak som han  driver alene her. Sjekk Red Heart på FB.  Med tuk-tuk som fremkomstmiddel tar Otto oss med på en spennende tur rundt i området, vi tar en kikk på førskole bygget Red Heart har finansiert samt en scene for en annen skole lenger inn i landet. Otto inviterer en gjeng fra Norge med for å se scenen og her stiller skolebarn opp med en flott forestilling for oss. Selv om de har skoleferie stiller både elever og flere lærere opp, det var en fin forestilling med sang, dans og flotte kostymer. Kjekt å få oppleve var vi alle skjønt enige om. Vi har bare en og en halv dag sammen med Otto, men vi fikk med oss mange opplevelser på den korte tiden. Besøk hjemme hos en familie på fem, foreldre og tre flott jenter. Her bor de enkelt, vann hentes fra brønnen, vasker seg gjør de ute, toalettet er ute, mor i huset koker mat på god gammeldags grue som fyres opp med ved, de har en koselig hage med litt grønnsaker og kokosnøtt tre. Minstejenta på 6 år fikk seg en herlig latter da Eivind prøver å klatre opp i kokosnøtt treet for å hente en kokosnøtt. Hun lo så godt at tårene trillet og hun måtte holde seg på magen, dagens underholdning. Godt Eivind bidrar på underholdningsfronten, det er han jo godt kjent for etterhvert. Naturen er også vakker her hvor vi kjørte mellom rismarker, små teplantasjer, blide og smilende mennesker, regnskog, maisåkre, kyr i gatene, vannnbøfler og så mye annet. Morgenbad i det Indiske hav fikk vi også og det er like  forfriskende og deilig hver gang. Så fyller Eivind år og Otto har ordnet med kake og lys til bursdagsbarnet og det ble en fin avslutning på oppholdet vårt i Hikkaduwa. Restene av kaka ble delt ut til de andre gjestene på hotellet.

19. desember kom gutta og mamma, vi har hatt tre flotte uker sammen, en uke på tur rundt i landet med guide og de to siste på stranda i Bentota. Innlegg kommer litt senere.

Bilder finnes her.