Etter at gutta og mamma er dratt hjem bestemmer vi oss for å bli noen dager i Colombo for å ordne med forlenget visum her på Sri  Lanka. Det var en enkel affære, i løpet av en dag var alt i orden. I samme slengen finner vi ut at det ville vært lurt å få et utvidet visum til Thailand, vi skal tilbake dit i april for å treffe Astrid og Åge. Vi tar turen til ambassaden, denne søknaden tar litt tid, og vi må bli fire ekstra netter i Colombo.  Stranda på Mount Lavinia er fin, men her finnes ikke en eneste skyggeplass, da må vi inn på en restaurant og det blir ikke det helt samme.  Området bærer preg av slitasje, rot og skrot og jernbanelinjen ligger rett ved stranda. For å komme dit må vi gå over jernbaneskinnene, da er det lurt å huske på å se til høyre og venstre før en passerer, for her kommer togene susende forbi. Vi har til nå bodd på et greit hotell i Mount Lavinia som ligger noen hundre meter fra stranda, men har lyst å prøve noe annet. Eivind finner et hotell med kun to rom, La Villa Sanctuary, og vi booker for fire netter her. Litt ute på landet, men det var et deilig sted. Her jobbet det to unge gutter, som vartet oss opp fra morgen til kveld om vi ønsket det. De var veldig søte og ville bare det beste, men noen ganger er det vanskelig med språket. Mange her snakker kjempegodt engelsk, mens veldig mange bare forstår noen strofer. Det gjelder ofte de som arbeider på hoteller og de som kjører tuktuk…… Mang en misforståelse med andre ord. Har vært varm i toppen flere ganger ja. Men, vi nyter dagene på La Villa Sanctuary, bader, leser, slapper av og tar noen småturer ut på bygda. Kommer oss også til hektene etter matforgiftningen. 14. januar er en dato vi ikke vil glemme med det første. Da vi søkte om visum til Thailand ble det sagt at det ville ta to til tre arbeidsdager for å ordne dette. Med friskt mot dro vi inn til Colombo for å hente passene våre, slik at alt skulle være i orden til dagen derpå. Da skulle vi dra til Unawatuna, lenger sør på kysten. Med tuktuk inn til ambassaden  dro vi avgårde, stod i lang kø for å hente passene, måtte gå med uforrettet sak. Igjen så viser det seg hvor øre vi er, på kvitteringen stod det klart og tydelig med rød skrift at passene var ferdige den 14.januar, ikke den 13. nei. Så da ble det en bytur på oss istedenfor og lunsj på Barefoot. Kjempekoselig sted, butikk, galleri og restaurant i samme bygg. Selve byen fant vi ikke helt utav, vi syntes den hadde lite sjarm og atmosfære. Den 14. januar er passene ferdige, vi svinger innom den Thailandske ambassade for å hente de før vi drar videre sørover mot Unawatuna.

Damiths guesthouse har vi booket for tre netter, men vi blir i 15 dager. Her finner vi roen, gjestehuset ligger et par kilometer fra stranda med det tar oss bare noen minutter på moped ned dit. Det var egentlig litt godt å bo utenfor alt kaoset. Det var et koselig strandområde, med mange hoteller, gjestehus, restauranter, kafeer, butikker, folk og ikke minst turister. De er jo overalt…..

Så da var godt å komme hjem til Damith, stille og rolig, herlig basseng å bade i, greit rom med en stor deilig terrasse og restaurant. Veldig hyggelig og hjelpsom betjening, her trivdes vi kjempegodt med andre ord. Vi traff også mange fine folk her, svenske, franske, tyske, russiske og et par fra Maldivene.

Med moped kommer vi oss rundt og får sett store deler av området, finner gode restauranter  som ligger ved havet og små tettsteder som vi tar en titt på. Vi hadde daglig en tur ned til stranda på formiddagen, for på Sunils hadde de veldig god espresso, og god kaffe finner man ikke så ofte. Det ble fast rutine hver dag.

Den nærmeste store byen er Galle og her ligger Galle Fort. En koselig, sjarmerende by med god atmosfære. Galle Fort ble bygget av Portugiserne på 1500 tallet, men de ble forvist av Nederland på midten av 1600 tallet. I 1796 overtok Britene fortet og først i 1948 ble Sri Lanka en selvstendig stat. Galle var et av hovedsetene for handel og skipsfarten var enorm her. Havna var så travel at skipene ofte måtte vente en uke før de fikk legge til havn. Dette er en by med lang historie, flott arkitektur og som er på UNESCO World Heritage list. Mange av de gamle byggene er restaurert og gjort om til museer, muren rundt fortet er en travel turist attraksjon med selgere og gjøglere som vil tjene noen slanter. Selv om byen nå er preget av stor turisme har den beholdt sitt særpreg. De fleste husene her er bygget som et artium med svalganger ut mot gata, hage i midten som er omkranset av stuer, kjøkken og soverom. Vi liker løsningen, men er skjønt enige om at det passer perfekt her med klimaet de har. Vi fikk oss også en fin “walking- tour” med Juliet Coombe en ettermiddag, det var interessant alt hun hadde å fortelle om livet her for lenge siden. Juliet er selv engelsk, har skrevet bok om Galle Fort og en anerkjent internasjonal fotograf. Hun var en flott dame med utstråling og vi hadde noen kjekke timer sammen. Skal en dra til Sri Lanka anbefaler jeg å ta turen og gjerne ta en overnatting eller to.

I løpet av dagene her har jeg snappet opp en tur som jeg tenker ville være flott å få med seg, Eivind er ikke særlig gira i starten, litt usikker på alle trappetrinnene opp, men vi bestemmer oss for å ta turen til Adam’s Peak. Vi får gode råd av et tysk par som også bor hos Damith, de tegner og forklarer hvordan vi skal komme dit og hva som er lurt å ta med.  På toppen av dette fjellet vi skal opp på ligger Sri Pada, et hellig  fotavtrykk i stein og et tempel. Legenden og tradisjonen sier at det var her Buddha satt sitt fotavtrykk, hinduene mener det var Shivas og de kristne og islamistene mener at det var her Adam kom da han ble kastet ut av Paradis og satte sitt fotavtrykk. Så her valfarter folk til for å be og prise sin religion. De aller fleste turister går opp for å se soloppgangen, pilgrimer og de lokale går som regel opp på kvelden når mørket kommer og går ned igjen i løpet av natta.

Vi setter nesa mot Colombo etter deilige dager i Unawatuna. Vi bruker toget som fremkomstmiddel og det er litt av et eventyr det også. Her kan du dra på 1., 2. eller 3. klasse. De som reiser på 1. klasse er stort sett forretningsfolk eller turister. De lokale stues inn på 3. klasse. Og da mener jeg det bokstavelig talt, det tyter folk ut av vinduer, stu i stu står de i gangene i timevis, heldige er de  som har fått seg et sete. I døråpningene står  også folk, forsvarlig, nei, og det ser ikke bra ut. På 2. klasse kan du kjøpe og reservere sete, igjen har de lokale betalt minstepris og får ikke bruke de ledige setene. Det er kontroller underveis og de blir henvist til 3. klasse, selv om det her ikke er mange millimeterne å gå på. Men slik er det nå en gang. Fra Colombo til Hatton reiser vi på 2. klasse, åpne vinduer, alt er slitt og barer preg av lite vedlikehold. Turen som skulle ta fem timer bruker vi seks timer på,  og vi er ganske mødde da vi er fremme i Hatton. Nå gjenstår en busstur med den lokale bussen til Dalhousie, to timer på svingete, smale og dårlige veier for den nette sum av kr; 3,25 for to billetter. Det blir noen lange timer i en skranglete buss, hvor vinduene er løse og det bråker og skramler noe helt forferdelig. Bussen er stappenes full og for oss med litt høyde var det ikke rare benplassen. Knærne hadde vi oppunder ørene, og det ble en  opplevelse vi sent kommer til å glemme.  Vi hadde ikke funnet noe sted å bo for natta, men det ordnet seg fort gitt. Da vi gikk av bussen i øs pøs stod folk på rekke og rad med både det ene og andre tilbudet for overnatting. Da hev vi oss på det første tilbudet, inn i en tuktuk og fikk oss et greit rom på et gjestehus. Nå er vi ganske slitne etter dagens lange reise og er betenkte begge to for nattens aktivitet. Vi får oss en god middag, møter Rick fra Nederland som underholdt oss under hele middagen. Han arbeidet som guide i India, hadde noen uker fri og som hadde tatt turen til Sri Lanka. Han var en artig type som vi slo følge med store deler av turen. Litt søvn måtte vi ha før vi skulle starte å gå kl. 2.00 om natta. I løpet av de seks månedene på tur kan man trygt si at mosjon ikke har vært første prioritet, og vi er begge spente på hvordan turen vil gå. Men, med friskt mot starter vi kl. 2.00 og setter avgårde. Hele veien opp er lysbesatt, det selges mat, vann og varm drikke langs veien så det slipper vi å ha i sekken. I starten er det slak oppoverbakke  og trapper. Men det er opp, opp, opp og varme og trøtte ble vi. Da var det godt med en pust og to i bakken og en varm kopp te. Vi møter mange som er på vei ned, alle hilse ‘godmorgen’ og det er fin stemning oppover i løypa. Alle vi møter som er på vei ned er lokale, gamle, unge, barn, familier, fedre som bærer sine minste og ungdommer som støtter sine besteforeldre og hjelper til så godt de kan. Vi går i joggesko, mens de lokale går i flip-flopper, det ser ikke godt ut å gå på dette underlaget. Timene går og sakte men sikkert nærmer vi oss toppen, de siste 2 km. er det bare høye  og bratte trappetrinn og nå kjenner vi det godt i beina begge to. Etter 3,5 time er vi på toppen, 2243 moh. og vi har tilbakelagt 5200 trappetrinn, varme og svette og veldig førnøyde med oss selv. Her er det nå veldig mange mennesker som er samlet, og det er trangt om plassen. Vi er så heldige å finne en plass å stå hvor vi har panoramautsikt utover fjellene. Klokka nærmer seg 6.00 og himmelen begynner så smått å slå sprekker, i spenning venter vi på sola og da den dukker opp og lager det vakreste fargespill på himmelen er alle trappetrinna vi har gått opp glemt. Det var en magisk og utrolig flott opplevelse, som vi  vil bære med oss for alltid. Kulda biter nå og fingrene er som istapper der vi står og ser utover fjellene og dalen under oss. Vi har gått opp i mørket og nå åpenbarer naturen seg og vi kan nå se fjellene og den vakre naturen. Etter en times tid er det på tide å tenke på nedfarten, 5200 trinn ned, det tar på knær og bein. Vi tar det med ro, raster og tar stykke for stykke på vei ned. Vi møter en gjeng menn som har tatt en pust i bakken, de er på vei oppover og bærer 40 kilo hver på ryggen. Han ene forteller at dette er morgenjobben hans, en tur opp i fjellet før han skulle på neste jobb. Nå vet jeg ikke hvor langt de skulle gå med sement sekken på ryggen, men for deres del håper jeg det ikke helt til toppen. Det blir også veldig varmt når sola begynner å varme. De siste kilometerne er tunge og beina føles som gele, men nede på gjestehuset får vi deilig frokost og stuper til sengs etterpå. Hadde vi vært lure skulle vi nok strekket bedre ut etter turen, det var ikke lett å komme seg opp i stående stilling for ikke å snakke om å gå i trapper etterpå, beina våre var som harde tømmerstokker. Etter 4-5 dager ble det nå heldigvis bedre og vi kunne gå normalt igjen. Turen var en flott opplevelse som vi kommer til å huske lenge og ha gode minner fra.

Vi drar fra Dalhousie tilbake til Colombo. Fra Hatton til Colombo reiser vi på 1. klasse, kan strekke ut bena og hvile etter natta med lite søvn. I Colombo har vi to overnattinger før vi flyr til Maldivene. Nå venter Atoll Explorer og en uke på havet. Vi har hatt 7 flotte og innholdsrike uker på Sri Lanka, som er et vakkert og fargerikt land.

Bilder finnes her