Siem Reap er utgangpunktet for å utforske Angor Wat. Angor Wat var hovedstad for Khmer-riket.  Khmer-riket hadde kontroll over store deler av Thailand, Laos og Vietnam foruten selve Kambodsja. Bygd på 1200 tallet og var virksomt frem til 1500 tallet. Først som hindutempler og siden konvertert til buddhistiske templer på 1400 tallet.
Angkor Wat ble forlatt av kongen på 1500 tallet og forfallet startet og pågikk helt til en franskmann kom innom i 1857 og gjorde templene kjent for allmenheten.
Vi var på 3 forskjellige templer. Angkor Wat som er kjennemerket, Bayon tempelet og sist men ikke minst Angkor Thom. Det var ved Thom Angelie Jolie slåss i filmen “Tomb Raider”!
Selv om det er Angkor Wat som er det kjente og er på flagget til Kambodsja, er de fleste bildene fra Angkor Thom hvor massive trær vokser ut av eller oppå templene med røtter som slynger seg ned til bakkenivå. Imponerende syn.
Nå tok vi bare den “korte runden”, men det er dusinvis av andre templer i området, bla. eget kvinnetempel, men med guide som snakket på inn- og ut-pust, og 34 grader i luften, var vi fornøyd etter en dag.
I snitt var det 3000 mennesker innom templene hver dag, dvs. ca. 1 million i året.

Siem Reap sin bykjerne rundt det gamle markedet bærer preg av at de har mange turister i området. De eneste lokale vi kunne se var de som skulle selge noe.
Siden hotellet leide ut sykler til to dollar dagen, skulle vi ikke mye utenfor kjernen før byen ble helt annerledes. Lange gater med smale butikker av alle slag og spisesteder av type lokale, med små plastikkstoler og koking på gaten. Og sykle øker aksjonsradiusen betraktelig og en får sett mye mer av området. Små templer og markeder eller generelt vakre områder.
Når man ser et skilt med nye briller til $15, blir man jo nysgjerrig. Det endte opp med Titanbriller til $55, men allikevel et godt kjøp for en som allerede har sittet i stykker 2 par!

Hotellet vårt må vies litt plass. Ettersom vi er ganske alene om å prate norsk, kan vi bemerke det meste uten at noen forstår det. På hotellet var  det klokker som viste tiden i Phnom Penh, Tokyo, New Dehli, New York og SANDEFJORD og når de i tillegg sier “God ettermiddag” når vi kommer, forstår en at verden er liten. Hotellet ble startet av et par fra Sandefjord som nå er reist hjem og overlatt marijoteten av aksjene til de ansatte. Hotellet skal i oktober sende 2 fra resepsjonen på utveksling med et norsk hotell. Da tenker jeg de norske som kommer ned må jobbe litt med høfligheten. Ikke det at de er uhøflige i Norge, men her nede er de ekstremt høflige. Til frokost kunne vi spise vafler og til middag var det både ertesuppe og svinekoteletter.

I Battambang var vi på Circus/Circus skole. I Siem Riep er det de som er ferdigutdannet som har forestilling. Det måtte vi ikke gå glipp av og ble heller ikke skuffet. Forestillingene er bygd opp med rød tråd, mer som et skuespill i tillegg til std. akrobatikk nummere. Denne kvelden var det mobbing som stod i sentrum. De holder et høyt nivå, og 2 av de er på vei til Canada og jobb i Circus Soleil.

Siste dag tok vi en tuk-tuk ut av byen og besøkte en Silkefarm. Med guide fikk vi full gjennomgang av hvordan silke lages. Fra larvene som spinner seg inn i kokonger, kokes, spinnes, farges og veves. Fascinerende! Ettersom Jannik holdt tarantella, kunne ikke jeg være dårligere enn at jeg måtte spise kokte sommerfugllarver. Ingen høydare!
På vei hjemover ble det en avstikker til “War museum”. Rart å se tanks og fly som var virksomme for ikke så lenge siden. Krig er nok noe som ligger langt fremme i bevisttheten til Vietnameserne. Det pågår enda væpnet konflikt med Thailand i vest.
Apropos politikk. Når vi en gang hadde bestemt oss for å gå på fin restaurant, var selvfølgelig gaten stengt. Statsminister hadde middag med sitt følge på vår utvalgte restaurant. Vi tok hevn neste dag og hadde et framifrå måltid! Som de fleste plasser vi har spist i Kambodsja er maten meget god.

Skal du til Kambodsja kommer du nok ikke uten om Siem Reap. Med elven som renner gjennom byen og områdene utenfor turistkjernen er dette verdt og ta med seg.

Nå går turen videre til Hanoi med fly.

Bilder finner du her

Ny reisedag og ferden går fra Battambang til Siem Reap, det er tidlig morgen og vi er ombord på en lang, smal og slitt elvebåt på Tonle Sap Lake. Turen skal ta 6 timer og vi kan nyte synet av alt det vakre vi ser rundt oss. I morgengryet er folk ute og trekker garn og teiner, de fisker fra elvebredden og båtene, noen vasker klær i elva, husmødre forbereder dagens måltid, barn skal på skolen, det fraktes sykler og mopeder på elvebåtene , flotte templer dukker opp og livet tar til i husene og i båtene som de bor i langs elva. Jeg antar at det er stille og rolig for det ser slik ut, men vi sitter midt i motorduren og får ikke det rette inntrykket. Etterhvert dukker små samfunn opp langs elva, såkalte “floating village”. Det er et vakkert syn, fargerikt for øyet, grønt og frodig og elva snirkler seg frem gjennom smale og nesten gjengrodde elveveier til vi kommer ut i større farvann. Under tørketiden her blir  de smaleste elvene brukt som sykkelstier, snodig. Båten frakter også varer ut til landsbyene, brød, egg, vann, brus, frukt og grønnsaker. På et av stoppene får en av betjeningen med fisk i en pose og under armen kommer han med en levende høne. Han setter seg ned og knytter beina sammen på den før han legger den under dekk. Men høna er ikke tapt bak en stol og før vi vet ordet av det spretter den rundt bena på oss og eieren etter. Langs elven er mange små og store glade  barn som vinker og roper “hello” og  noen sender oss slengkyss. Tror vi fremdeles har til gode å møte på en sur og grinete Kambodsjaner, de er vennlige, smilende og på tilbudssiden alle som en. De har små og nette kropper så vi ruver både i høyde og i bredde. Det var en flott tur nedover elva.

Så Battambang:
Med håp og store forventninger til endelig å få buss med alle fasiliteter og bekvemmeligheter fra Phnom Penh til Battambang ble vi hentet av en smilende tuk-tuk kjører som hadde hele overkjeven full i sølvtenner. Han satt oss av på en liten buss-stasjon i byen, vi kikket rundt oss og så ikke en eneste buss som lignet på noe av det vi hadde forespeilt oss. Ja, ja en gammel holk av en buss igjen, begynner å bli vant til dette nå.  Og i vårt stille sinn hadde vi en ide om at denne turen tok 3 til 4 timer, så feil kan man ta, 7 timer takk. Da var det bare å stålsette seg for de neste timene og gjøre det beste utav det. Etter 8, 5 time var vi fremme, det var inkludert et lite havari i en time. Tid har vi nå nok av……Vel fremme i Battambang sjekket vi inn på hotellet og slitne som vi var etter dagen sovnet vi tidlig begge to.

Så hva skal man finne på i Battambang?…
Byens sentrum er lite og oversiktlig, med markeder og bygninger i gammel fransk kolonistil. Det meste er veldig slitt og forfallent, noen av de eldste bygningene er verneverdige, og blir tatt vare på. Dette er ikke en hektisk by, fredeligere og med et roligere tempo her. Koselige kafeer dukker opp og vi fant vår yndlingsplass, Gecko kafé, med de skjønneste og morsomste servitriser vi noen gang har vært borti. Så smilende og glade hele gjengen. Har dessverre ikke fått sett så mye av byen, det er rett og slett for varmt for oss her. Klager ikke, men søker skygge så ofte vi kan. Den finner vi under en parasoll på ei solseng, med ei bok eller en laptop. Så kunne man jo ha kjølt seg ned i bassenget, men når det holder badekar temperatur må man satse på å finne kaldt vann i dusjen. Ikke alltid det heller da vannet varmes opp utover dagen også i dusjen. På hotellet vi bor på er det et mørkt innendørs basseng så vi tar turen til andre resorter for å finne ro og skygge. Mange flotte resorter rundt oss som vi har brukt disse dagene her.

Phare Ponleu Selpak,  er en organisasjon som driver veldedig arbeid for barn og unge. Denne stiftelsen ble grunnlagt av en fransk kunstner som nå drives videre av lokalbefolkningen. Skolen gir musikk, kunst og sirkusundervisning. Vi fikk sett et forrykende flott show, det var utrolig kjekt. Her var akrobatikk på høyt nivå, musikk , trampeklapp og jubelrop fra publikum. Studentene var fra 14 til 17 år gamle, så glade og med så mye liv i øynene, smilte fra første til siste øyeblikk.

Så fant vi ut at sykkeltur en dag ville være en god ide, det var det forsåvidt, men varmen folkens…… kl 8:00 satt vi avgårde med friskt mot sammen med Dane fra Australia og guiden. Så bar det ut på landsbygda, bort fra støy og støv og ut på den stille, fredelige landsbygda. Det var vakkert, stille og harmonisk.  Folk som solgte varer fra de karakteristiske bodene langs veien, arbeid på åkrene og på rismarkene, kveg i veikanten, høner, hunder som tuslet rundt og barn som ropte “hello” etter oss.
Vi var innom flere familier på veien, en av disse lagte rispapir, de starter kl. 5.00 om morgenen og arbeider til utpå ettermiddagen. Da har de laget  mellom 1300  til 1500 rispapir og for hundre rispapir får de $ 1,25. Så kan man trekke fra råvarer og brensel og da sier det seg selv at det ikke er all verden igjen, men de har så de klarer seg. Tørkede bananer som snacks drev en annen familie med, de skjærer tynne flak av bananen, legger de på en bambus rist som deretter settes ut i sola til tørk. Hygiene tar de ikke så alvorlig her nede. Fluer og insekter koser seg i alle herlighetene. Neste stopp var hos veverskene, her satt de under huset med vevene sine og hadde lange arbeidsdager med nøysomt arbeid. Både silke og bomull vevde de med her og nydelige skjerf det ble.

Og nå begynner varmen for alvor å sette inn, vi er våte fra topp til tå av svette, og Eivind dukker hatten og skjorta i kaldt vann så snart han har en mulighet, til stor munterhet for lokalbefolkningen. Så sykler vi innom og ser på risvin produksjon før vi stopper for lunch. Da er vi fort inne i skyggen og kommer til hektene igjen før turen går til “The Killing Fields”, hvor  mennesker ble henrettet under Røde Khmer regimet. Vi sykler forbi et tempel hvor unge guttestemmer synger sine bønner og de flotte oransje kappene henger til tørk på klessnora. Det er et flott syn og sangen gjør en rent salig. NÅ begynner varmen skikkelig å bite seg fast, og vi skal på et fiskemarked, tenk dere lukta i varmen, det var heftig. Fisk i alle varianter, til salting og til tørk. Her tørker man all slags mat på gata, så enkelt er det. Siste attraksjon står på tapetet, Bamboo train. Nå er vi så varme og nesten svimeferdige, men toget er heldigvis luftig og vi kommer til hektene enda en gang. Når turen er over har vi vært på sykkelen i 8 timer på et smalt sykkelsete, rompa er øm og vi lengter etter å få sette oss i skyggen. Vi har det med å velge de varmeste dagene til utflukter. Vi finner veien til  Gecko kafé for en avkjølende øl og, her får jeg rett og slett et heteslag og må legge meg strekk ut. Resten av dagen tilbrakte jeg på hotellrommet med air-condition på full guffe. Dette hørtes litt vel strabasiøst ut og det var det for så vidt også, men dagen var full av mange inntrykk og flotte opplevelser som vi ikke ville vært foruten.

Og mens vi vil komme vekk i varmen og helst ha på så lite som mulig er det stikk motsatt for de innfødte. De kler seg godt, ofte i veldig fargerike klær  for å beskytte seg mot sola. Strømper, (her har de strømper tilpasset flip-flopper), lange bukser eller skjørt, skjorter og gjerne en T- shirt under, hansker, skjerf til å dekke munn og nese med og en stor solhatt som beskytter hodet og nakke godt. Så forskjellige kan vi bli gitt.

En kveldstund drar vi ut til en grotte som også er en turistattraksjon for å se flaggermus som flyr ut i natten for å jakte. De flyr ut på omtrent samme klokkeslett hver dag og folk stimler til for å se. Så kommer det en, to , tre, fire og så er det hele i gang. Horder av flaggermus kommer flyvende ut i en lang rekke, 40 min. tar det før alle er ute. De lager flotte formasjoner på himmelen og det var et artig syn. Mens vi venter treffer jeg på tre jenter som sier “hello” og gjerne vil slå av en prat. De er 12, 16 og 17 år gamle og bor i området. De benytter muligheten til å snakke med turister for å forbedre engelsken sin. De snakket overraskende godt engelsk , de var vitebegjærlige og stilte de rareste spørsmål om meg og landet mitt. De lurte på om vi hadde vært i andre land, og da jeg fortalte at vi kom reisende fra Thailand og skulle videre til Vietnam så de på meg med store øyne. To av jentene hadde aldri vært utenfor byen mens den ene hadde vært en tur til Siem Reap for å se på templene. Jenta på 17 hadde en drøm om å studere medisin og å få dra til utlandet. Jeg  ønsker av hele mitt hjerte at hun får oppfylt drømmen sin.

Maur har de også mye av i dette vakre landet og de er overalt. På hotellrommet hadde vi en hel koloni og som vi fikk nærmere bekjentskap med. De er pittesmå og helt ufarlige ,men det var nå en gang best å sjekke tannkosten før tannpussen.  Toalettveska var full av maur, ja det var et yrende liv. Eivinds Mac fikk også besøk så han hadde stadig vekk maur som dukket opp av tastaturet og tok en runde på skjermen. Hva som befinner seg i kofferten nå er ikke godt å si.

Som dere alle forstår, vi har det bra  og livet er herlig!

Bilder finner du her!