Privat taxi 367 km, pris Kr. 360. Må sies å være greit.
Skal vi ha dårlig samvittighet for at det ikke koster mer? Som nevnt under Sihanoukville er timepris for en vaskehjelp kr. 3.50.
Vel, vi gleder oss over prisnivået. Det er det som gjør et friår mulig. Hotellstandarden har nok steget litt etterhvert, ettersom vi nå setter svømmebasseng som et krav (innenlands).

Ettersom Phnom Penh (PP) er en ganske stor by, fant ikke vår taxisjåfør frem til hotellet og vi ble omplassert til en Tuk-Tuk den siste biten. Noe plunder skal det jo alltid være.
Så var det samsvaret mellom hva reklamen viser og hva vi egentlig får. Svømmebasseng på egen terrasse i tredje etasje. Kjempe tenkte vi. Bassenget var greit det, men noe plass til å sette seg ned var det heller lite med. Noen solsenger en meter under bassengkanten og litt gjemt under bassenget var alt. Totalt sett var det MEGET forfriskende å komme hjem til en dukkert etter en varm dag i PP. Rommet var stort og godt, men det er det faktum at vi ikke klarer intelligenstestene på nye rom. Nå var det safen som var problemet. Etter 5 telefoner til resepsjon og resepsjonist på besøk 3 ganger i 4 etasje, ble vi lagt inn på VIP-rommet. Helt likt det forrige, men dette rommet hadde badekar.
Som alle plasser vi kommer i Kambodsja er betjeningen strålende og alltid på tilbudssiden.

En morgen i PP starter med “Full English” for noen og noe annet til Jannik. For oss som setter pris på å rusle gatelangs, er neste punkt på agendaen å greie og passere alle Tuk-Tuk sjåførene utenfor hotellet og alle de som stopper hele dagen med spørsmålene: “Tuk-Tuk Sir?”, “Where are you from Sir?”, “Tommorow?”….
Fortauene i PP er ikke for fotgjengere (Vi er ganske ensomme fotgjengere). På fortauene er det kaféer, butikker, mopeder og biler. Så spasering blir av og til like mye i gata. Kryssing av gatene er også et eget kapittel. Enveisgater betyr ikke at det ikke er trafikk i begge retninger. Det er bare de som kjører mot kjøreretning som må passe litt ekstra på og for oss som spaserer, må følge med i alle himmelretninger. Fotgjengere er nederst på rangstigen, men når vi først våger oss ut i gaten er de hensynsfulle. Vi begynner kanskje å bli for tøffe….
Varmen skaper jo også problemer ved spasering, men med noen stopp innom avkjølte butikker hjelper jo en del. En dollar for en iskald pils er heller ikke å forakte. Vi snakker stadig vekk om at vi må slutte og leve etter norsk tid. Dvs. vi må opp med sola, benytte oss av den noe avkjølte morgenluften, slappe av mellom 11-15, og være klare for nye opplevelser på ettermiddagen. Skumringstimen er nok mest relevant ved en strand, men har noen gode sider i storbyen også. Eks. Roo Bar ved elva.

PP er en storby, men allikevel et ganske oversiktlig sentrum som vi er blitt glade i. Mange ulike områder fra promenaden langs elva, business strøket rundt Independence monument, ulike markeder nordover og endeløse gater med butikker mot vest.
Vi tenkte det var på tide å se noen attraksjonen så vi har tatt turistløypa med Pallasset, Central Market, Russian Market, S-21, Daugthers of Cambodia, Independence monumet, National Museum og til slutt Silver Pagoda. Travle dager med andre ord, så oppholdet ble litt lenger enn planlagt.
Pallasset, eller rettere sagt templene ifm. palasset. Den kongelige residensen er sperret av, med sin tilhørende hage/park. Har sett noen templer etterhvert og jeg er vel kanskje fornøyde med det.
Markeder er noe de liker er nede. ‘Centralmarked’ er et flott bygg med 4 haller utfra en stor sentrumshall. Med utsalgsboder på 1×1 meter til max 2×3 meter. Med varer veltende ut i gangene. Det må jo være et dagsarbeid å pakke alt opp og ned igjen om kvelden. Det kan ikke være mye luft igjen etter at alt er stuet inn avlukket. Det russiske markedet er mye det samme, men med en større ferskvare avdeling. Dette er ikke et syn for “Mattilsynet”. Her deles kjøttet opp bokstavelig talt mellom bena. De sitter på disken med skjærebrett mellom bena og hakker løs med sine svære kjøttøkser. Ferdige produkt, blir lagt bl.a på gamle pappesker eller henges opp i “fluesvermene”. Lite kjøling her. Fiskehandlerne er litt flinkere. Der ligger det meste i knust is. Det betyr allikevel at lukten kan være noe stram av og til. Det mest fasinerende marked var et vi ramlet innom på en vandring nordover. Markedet er mye det samme, men her var det mer uorganisert. Ikke rette ganger og folk satt nesten oppå hverandre. Du skal heller ikke være over 175 høy om du vil unngå å stange i plastikktakene.

Daughters of Cambodia er en hjelpe organisasjon som gir unge jenter arbeidstrening. Med egen butikk med selvlagde produkter, egen pedikyr avdeling og restaurant i andre etasje var dette en hyggelig plass å være.

S-21 er Røde Khmer sitt fengsel/avhørs anstalt i PP. I utgangpunktet var dette en skole, men ble omgjort ved Røde Khmer sitt inntog ti PP i 75. Etter Røde Khmer sitt fall i 79, har skolen blitt vernet og er stort sett uforandret, som en påminnelse om de grusomme hendelsene. Titalls tusen mennesker ble avhørt her og det var kun 4 som overlevde. Det er ikke lett å ta inn over seg hva som har foregått her av tortur og lidelser. “Killing Fields” rett utenfor byen er nok den mest kjente “Killing Field” av utallige rundt om i Kambodsja. Her måtte de grave sine egne graver. Totalt mistet 2 av 8 millioner mennesker livet under Pol Pot. 500 000 henrettet, resten døde av tvangsarbeid, tortur og drap i konsentrasjonsleirene. Hvordan Pol Pot klarte dette er vanskelig å forstå.

I dag blomstrer heldigvis byen. Mange turister finner veien hit og ikke bare til nasjonal helligdommen, Angkor Wat. Vi var innom mange bakgater og små artige “Vannhull”. Et hull i veggen rett ovenfor hotellet så ut som en botanisk hage. Når vi gikk inn, viste det seg at dette også var et hotell. Ble 3 middager her. Magisk plass.
Ettersom dette er en gammel Fransk koloni er det mye franskinspirert bebyggelse, med ditto hager. En av disse husene ble drevet av Tree Aliance (en hjelpeorganisasjon). Her var det restaurant i hagen til en nydelig Fransk villa. Fikk bord ved bassenget og hadde et bedre måltid tilberedt og servert av studenter, godt hjulpet av lærere. En av rettene var stekte taranteller, men Jannik nøyde seg med å holde levende eksemplarer. Dette er den samme organisasjon vi besøkte i Sihanoukville. De hjelper daglig 1400 barn i PP.
Vi prøvde også på live Musikk en kveld, “Gipsy King”! En liten klubb drevet av en “Slesk” Franskmann. Bandet var eier på bass, en lokal trommis og en importert Franskmann. Det ble med 2 låter. Foruten oss var det 2 venninner til ei i betjeningen og kona til eieren….

Vi føler oss langt fra ferdig med PP, og kunne godt vært lenger. Men visumet er bare 30 dager så nå er det av sted til Battambang!

Bilder fra Phnom Penh

Vårt første møte med Kambodsja var ganske overveldende, ting endret seg så snart vi hadde krysset grensen fra Thailand. Grense passeringen gikk greit og uten noe trøbbel. Vi ble først henvist til to herrer som satt ved et bord, her var det helsesjekk. Passet ble sjekket, vi fikk hver vår lapp med ” nyttig” info, temperaturen ble målt en halv meter fra øret og dette skulle de ha 20 bath hver for. Det hele føltes ut som en vits. Vi ble bedt om å vente litt før vi ble henvist til selve passkontrollen av hver vår mann. De tegnet og forklarte hva vi skulle gjøre. Kikk inn i her, bildet blir tatt, legg på høyre hånd for scanning, så tommel og neste hånd. Dette gikk greit og fort, og hver av mennene ville ha tips på 100 bath for å lose oss gjennom kontrollen. Hva kan man gjøre og si….? Betaler og smiler….

Videre ble vi satt i en taxi og måtte betale 300 bath for den + 100 bath i bompenger. Dvs. 2/3 av det hele turen kostet for en person!!
Dette på en pakketur vi hadde kjøpt på Gjestehuset i Trat og skulle sikre oss en fredfull tur nedover. 90 min i minivan til grensen, så videre med 2 etasjers luksus buss til Sihanoukville. Ble ikke helt slik. Etter opplegget med taxi fra grensen til Ko Kong + forsøk på og lure oss inn på et vekslekontor. Garantert drevet av en kamerat…

Det største sjokket var alt bosset som lå og fløt overalt. Her kastet de bare bosset fra seg, der de gikk eller sto. Overalt her i Kambodsja flyter søppelet, i byene såvel som ute på landsbygda og langs veiene. Søppelet setter de ut på fortauet til henting, men om det blir i dag eller i morgen, ikke godt å si. På landsbygda samler de det sammen i hauger for så å brenne det. Ellers ligger det bare å slenger rundt overalt. Dere kan bare tenke dere lukta. Så sansene er i sving kan man trygt si.

Bussturen fra Ko Kong til Sihanoukville tok vel rundt 3 timer på dårlige veier. Bussen var ikke to etasjes, men en heller sliten holk med 3 passasjerer. En utenom oss. Men vi fikk sett mye. Flotte lysegrønne rismarker og folk i arbeid på markene. Kveg som vandret rundt og beitet i veikanten eller på et jordet. Vannbøfler, de var nå tjoret fast i motsetning til kveget. Høner, haner og kyllinger spankulerer rundt og leter etter mat. Ingen er inngjerdet, men vi regner med at de har et system på dette. Det er frodig og grønt her, lite blomster, men de vi ser er vakre. Det er bosetning langs rismarkene og her har de ikke elektrisitet. Husene er små, de er bygget på påler, taket er av blikk og veggene er i forskjellig materiale. Alt fra gammel plank til presenning. Noen hus er laget i tre med blikk tak. Enkle kår med andre ord. Under huset ser vi spiseplass, gruer til å lage mat på og gjerne en hengekøye til å ta en hvil i. De bruker mye hengekøye her, de ser vi overalt og folk tar seg en hvil både tidlig og sent.
Det var heller ingen som fortalte oss at bussen ville kjøre mot Phnom Penh, for så ålempe oss over på en ny sydgående buss. Greit nok, vi brukte bare 40 min ekstra på det. I bussen fra Phnom Penh var det TV, som viste et eller annet program som vi oppfattet som barnetv, men som var til stor forlystelse til våre medpassasjerer. (Snittalder: 40 år!)

Så ankommer vi Sihanoukville og finner frem til New Sea Wiev villa hvor vi bodde i to dager. Det var en overraskende kjekk opplevelse, her var det kjempekoselig og himsligt. Deilig mat, hyggelige betjening og Amanda i resepsjonen som var fra England hjalp oss både med det ene og det andre. Etter to netter var det fullt i dette herberget så da pakket vi sammen snippsakene og gikk rett over gata og bodde 4 netter på luksushotell. Sant skal sies, det er deilig med litt luksus innimellom. Alt fungerer på rommet, deilige senger, stort bad, terasse og godt stort svømmebasseng. Så vi har konstantert at vi ikke reiser som backpackere, men som flascpackere. (En flashpacker er en backpacker som flasher lommeboken!)

Kontrastene her er store og de ble overveldende for oss. Analfabetisme er utbredt,tiggere, mange mangler deler av arm eller fot som vi antar skyldes gjenglemte miner, uteliggere, prostitusjon og altfor mange barn som er ute og selger smykker og armbånd til livets opphold. Turister blir oppfordret til ikke å kjøpe smykker, armbånd eller mat fra barn som selger på stranda. Så lenge vi handler så forblir de på stranda og ikke på skolen. Men fremdeles er det mange tursiter som handler av barn. For mange familier lønner det seg selvsagt at barna er ute og jobber, det er gode inntekter til familien. I Kambodsja er det i utgangspunktet gratis å gå på skole, men de må kjøpe skoleuniform og bøker selv. Det er mange foreldre som ikke har anledning til det og da kommer de ikke på skolen. Det er en del organisasjoner som jobber for barn og unge her nede og de gjør en kjempegod jobb. Vi var innom en restaurant Sadan som hjelper ungdommer ut i arbeid. Her får de opplæring og veiledning før de skal ut å søke jobb. Vi ser mange skjebner rundt oss, og det gjør noe med deg når det kommer så tett på.

Må si noe om tuk-tuk kjørere også, de står linet opp utenfor ethvert hotell, restaurant, butikker, ja overalt og vil så gjerne kjøre deg både hit og dit. De tar ikke et nei for et nei, men henger på deg og legger planer for “Later Sir!”. Slitsomt!!! For oss som liker å gå blir det bare et mas. Tuk Tuk kan være praktisk når vi ikke orker mer gåing i solen eller skal til en spesiell strand. Men så møtte vi på Coconut Boy som var en skjønn tuk-tuk kjører som kjørte oss rundt og viste frem byen sin og de severdighetene den kunne by på. Det ble en koselig dag. Dagen etter hadde vi avtale og han skulle kjøre oss ut til Otres Beach og på veien ut kom pøsregnet. Da stopper han opp og ordner med kalesjer slik at vi ikke skal bli våte. Selv var han som en druknet katt, men smilende og glad allikevel. Her tilbragte vi ettermiddagen i sola for regnet er like fort over som det kommer overraskende på. Coconut Boy venter på oss i tuk-tuken sin til vi vil dra hjem, det er helt vanlig praksis her.

Lettlurt som jeg er ble jeg lurt igjen av en smilende massasje dame som så gjerne ville gi selge meg massasje. Jeg takket høflig nei takk, men her tar de ikke nei for et nei. Ønsker jeg hårfjerning på bena? Nei takk svarer jeg , men før jeg vet ordet av det er hun i sving med tråd og flittige hender. Ja, så ble det slik da. 10 dollar skulle hun ha og var selvsagt smilende fornøyd. Sett i lys av at en vaskehjelp tjener 3,50 i timen er det god butikk for de som jobber på stranda.

Sihanokville er en badeby og veldig turistifisert. Med flotte strender, varmt hav og sol hadde vi fine dager her. Men dette er nok en plass vi velger å ikke komme tilbake til.

Neste stopp Phnom Pehn

Bilder finnes her!