Ting tar tid folkens, mulig det er varmen som slår oss helt ut…….. Meningen var å poste dette innlegget før jul, men julekvelden kom like overraskende på kjerringa her som hjemme og det ble rett og slett for travelt. Vi håper dere alle hadde en riktig fin julefeiring og så ønsker vi dere alle et godt nyttår med de beste ønsker om alt godt i 2014!!!

Penang

Vi forlater Langkawi og drar sørover til en ny øy, Penang.  Reservasjon på Rainbow Lodge 2 i George Town  er ordnet så da er det bare å pakke kofferten igjen og dra videre. Nå har vi bodd i koffert de siste fem månedene og  min blir bare tyngre og tyngre. Godt mamma kommer og kan ta med noe hjem for meg. Venner oss til å pakke opp og pakke ned, er blitt gode på det, gjort i en fei nå. System i kofferten gjør det litt enklere å finne saker og ting igjen. Eivind har en tendens til å spre tingene sine rundt om, han er stadig på leting etter både det ene og det andre. Ikke så mye orden i sysakene der nei, men han kommer alltid i mål. (Dette på grunn av at Jannik har ryddet!. Red.Am.) Helt frem til vi dro fra Langkawi har vi greid å huske å få med alt vi har, men her glapp det. Badebukse, bikini, badehåndkle og regnkåpene våre glemte vi under setet på en moped. Må vel regne med litt svinn….

Vi drar med ferje fra Langkawi, tre timer til George Town hvor vi blir hentet av hun som driver stedet vi skal bo på. Dette et et sted for backpackere og her får vi et rom uten vindu og med delt bad. Det var helt greit, sentral beliggenhet i den gamle delen av byen. Så labber vi av gårde ut for å se nærmere på byen. Gamlebyen er en veldig koselig by, gater og små smau, ikke for mye trafikk, farger og en salig blanding av forskjellig arkitektur. Denne byen står også på Unesco sin ”World Heritage list”, veldig mange slitne hus som kunne trengt både maling og litt omtanke. Vi er innom flere områder som Little China, Little India men favoritten ble Armenia street. Her var det veldig sjarmerende med små gater, koselige spisesteder, gallerier, butikker, streetart og mye annet.  Vi tar turen opp til Penang Hill, som Fløy-banen i Bergen, og bruker nesten en hel dag på denne utflukten. Kjekt å se byen fra oven.

Så dukker det en brosjyre opp og det viser seg at det skal være Jazz festival ute  i Batu Ferringhi som bare er en mil unna . Det synes vi begge høres kjekt ut og bestemmer oss for å dra og jazze oss litt. Ble jo ikke Sildajazz på oss i år. Og så er det dette med å finne plass å bo, som jeg har nevnt tidligere har hotellene her som regel vært over vårt budsjett og da gjelder det å tenke annerledes. Eivind er en hyler på å finne frem i jungelen på internett og kommer over nettstedet AirBnB. Da bor man privat hjemme hos noen og får et rom til disposisjon. Vi skal bare være her tre netter og finner utav at dette må vi prøve. Franskmannen Michele har et ledig rom i leiligheten sin, 16 etasje med havutsikt. Du og du så flott gitt. Vi booker rom og drar avgårde med friskt mot. Dette har jeg nok også nevnt tidligere, men bilder lyver, det har vi nå veldig god erfaring med. Vet ikke hvor mange ganger vi har booket på nett og så når vi kommer frem lurer vi på hvor i alle dager stedet vi booket er, for det ligner ikke på det vi har bestilt i det hele tatt. Har begynt å venne oss til det, fleiper om det hver gang vi skal på et nytt sted. Hvordan er det egentlig???

Men tilbake til Michel’s leilighet. Vi blir møtt av Didi, Michel’s kjæreste, en koselig ung mann som viser oss rommet vårt og hvordan forskjellige ting  fungerer i leiligheten. Kjøkken og varmt vann blant annet. Se for dere et frimerke av en leilighet, med andre ord ikke stor, tre soverom, et knøttlite gjestebad, kjøkken og stue i ett og en liten ståbalkong men altså med havutsikt. Rommet vårt har også havutsikt, men vi må stå i senga for å titte utav vinduet for å finnen den.  Didi forlater oss for å gå på jobb og Michel er på vei hjem etter en tur til Frankrike. Vi rigger oss til og før vi vet ordet av det dukker det opp en mann som bor i det andre rommet. Han er fra Australia og er kommet over for å gå til tannlegen, mye billigere enn hjemme i Australia. Så fikk han en liten ferie i tillegg. Han var en hyggelig fyr men skulle dra samme dag. Vi rusler ut for å spise lunsj og hente billettene våre til konsertene. Stranda her var nok fin en gang i verden, med nå er det slitt og ikke velholdt. Det ligger noen flotte resorter langs stranda men her kommer ikke vi inn, kan bare med lengsel i blikket se på de som bader i bassenget. Sjøen her er skitten og innbyr ikke til å svømme i. Vi blir  møtt av Michel når vi kommer tilbake og det viser deg at han er en selvopptatt herremann som bare snakker om seg selv, hvor han har vært i verden og vi får inntrykk av at han er verdensmester i det aller meste. En heller slitsom fyr og vi flykter inn på rommet vårt. De neste dagene  prøver vi å unngå han mest mulig men det er ikke enkelt i denne lille leiligheten. Dagen før vi drar kommer to unge gutter fra Canada som er på tur, de er veldig hyggelige og vi kommer i prat om Norge da han ene hadde forbindelser til hjemlandet vårt og prøver å holde en konversasjon med de. Men vi gir opp, Michele er på høgget og da er det ingen andre som kommer til ordet. Igjen flykter vi inn på rommet for å roe ned gemyttene. For oss var det haugen på nok med tre dager hos Michel. Men vi koste oss med to kvelder med jazz, artister fra England, Statene, Japan, Sør Korea og Norge (Jazzkamekaze og Hedvig Moldestad) for å nevne noen. I deilig temperatur satt vi ute på en gressplen og hørte på fire  forskjellige artister/ band til kvelden. I tillegg fikk Eivind med seg “Morgenjazz”,07:00, i urtehage rett utenfor byen.Vi er nå fint ferdige med Penang og drar den siste uka før Sri Lanka til en enda mindre øy Pangkor som ligger enda lenger sør, vi jobber oss ned mot Kuala Lumpur og LCCT flyplassen.

Pangkor

Vi starter med lokalbussen en tidlig morgen fra Batu Ferringhi til George Town, båt over til fastlandet og buss videre til  Butterworth hvor vi finner båten som går til Pangkor. Så taxi fra havna til Nipha Bay Villa, høres flott ut, ligner vel mest på et motell tenker jeg. Her får vi ei lita hytte med balkong og finner oss fort til rette her. Kjekke folk som jobber her og plassen er helt ok. Apekatter bor det også her, de holder til i skogen rett ved siden motellet, husvarme og ganske intense og påtrengende er de. Finner fort ut at løse deler må tas med inn, mat er de veldig interesserte i og hopper fort inn på balkongen og finkjemmer området. Bossbøttene legger de fint ned og romsterer rundt, er de heldige finner de mat. Men, heller ikke de har lært å rydde opp etter seg, så søpla flyter rundt. Redde mennesker er de ikke,  bestemte og irritable er de ofte i sin fremtreden. Denne øya har vi kjørt rundt på et øyeblikk for den er ikke stor, men også her frodig og grønt og med flere strender. Den vi liker best ligger rett nedenfor der vi bor Coral Beach, og her finner vi oss til rette i skyggen under et tre. En koselig restaurant er det her hvor vi spiser lunsj eller middag. Nå bare later vi oss for vi er i ventemodus begge to. Om noen dager kommer gutta og mamma og vi skal endelig få treffe de igjen. Gleder oss begge to til tre uker sammen. Vi har lange late dager hvor vi ser film, sover, tusler på stranda, leser, skriver julehilsene og blogginnlegg. Det er godt og varmt og vi gjør oss best i skyggen begge to, sjøen er deilig å bade i og er du heldig har du heller ikke hatt en apekatt på besøk oppi veska. De er mange og noen luringer, finner fort ut hvem som har mat i veska ja. De kommer luskende og er ikke redde for mennesker, nabodama her på stranda hadde nettopp besøk av en. Plutselig satt han fint på teppet hennes og spiste bollene hun hadde med. Må jo bare smile av det hele.

Vi pakker snippsakene og drar fra Pangkor, først med båt så med buss til Kuala Lumpur. Fra havna tar vi taxi til buss stasjonen, og det var litt av en opplevelse, var i grunnen veldig glade og takknemlige for at vi i det hele tatt kom helskinnet frem. Bilen var en gammel “holk” og det meste hang og slang. Det durte og brakte, skramlet og innvendig i bilen var det meste løst og dinglet både hit og dit. Da sjåføren girte opp i fjerde humpet det slik at vi tenkte at nå deler bilen seg i to. Det var en opplevelse vi ikke kommer til å glemme. Vi ankommer busstasjonen og møter vi her vår første “luksusbuss”, to og ett sete i bredden. Store gode seter, ryggen kan legges ned og her er også fotskammel, de kan det i Malaysia. Så for en gangs skyld er vi heldige og treffer blink med buss. Fem timers kjøring, inne på rett klokkeslett og med film på pc’en, for det  meste motorvei går dette styrkene lett og glade er vi for det.

Dagen etter flyr vi fra Kuala Lumpur til Colombo på Sri Lanka, og øre som vi er hadde vi helt glemt å søke visum til Sri Lanka. Det hadde vi snakket om og sjekket ut men greier altså å glemme det. Så da dama i innsjekkingskranken spør om vi har visum blir vi litt lange i maska begge to, men hun beroliger oss med at  det er mulig å kjøpe ved ankomst, selvfølgelig til en helt annen pris enn hvis en ordner det elektronisk. Så vi hiver oss rundt, opp med mac’en og Eivind får bestilt visum i en fei, da er det bare å vente på svar…….det kan ta tid, men vi er heldige og får svar før vi går ombord i flyet at visum er innvilget. Mulig en del av dere tenker hvordan vi i det hele tatt kommer oss frem her nede, ikke første gang vi “driter på draget”, men underlig nok ordner det seg hver gang. På flyturen til Colombo har vi en mellomlanding på Male, Maldivene.

Det var blå himmel da vi fløy over Maldivene, og det var et utrolig flott syn å se øyene som ligger som små ufoer i havet. Fargespillet mellom havet, øyene og sanden, ja dette så virkelig ut som paradis på jord. Bare så synd for oss at prisene er for høye for vårt budsjett, men kanskje en annen gang… En time venter vi på flystripa før vi tar av og Colombo er neste stopp. Her blir vi møtt av Otto Berg Olsen fra Haugesund (en venn fra badegjengen til Eivind) som driver Red Heart Sosiety her. Det er en organisasjon som hjelper lokalbefolkningen i og rundt Hikkaduwa, dette er en by som ligger ved havet og som ble hardt rammet under tsunamien i 2004. Noen  av dere har gjerne en dørmatte  hjemme med et  rødt hjerte på, det er kvinner fra Hikkaduwa som lager disse for hånd og som selges hjemme i Norge. En fin organisasjon og et godt tiltak som han  driver alene her. Sjekk Red Heart på FB.  Med tuk-tuk som fremkomstmiddel tar Otto oss med på en spennende tur rundt i området, vi tar en kikk på førskole bygget Red Heart har finansiert samt en scene for en annen skole lenger inn i landet. Otto inviterer en gjeng fra Norge med for å se scenen og her stiller skolebarn opp med en flott forestilling for oss. Selv om de har skoleferie stiller både elever og flere lærere opp, det var en fin forestilling med sang, dans og flotte kostymer. Kjekt å få oppleve var vi alle skjønt enige om. Vi har bare en og en halv dag sammen med Otto, men vi fikk med oss mange opplevelser på den korte tiden. Besøk hjemme hos en familie på fem, foreldre og tre flott jenter. Her bor de enkelt, vann hentes fra brønnen, vasker seg gjør de ute, toalettet er ute, mor i huset koker mat på god gammeldags grue som fyres opp med ved, de har en koselig hage med litt grønnsaker og kokosnøtt tre. Minstejenta på 6 år fikk seg en herlig latter da Eivind prøver å klatre opp i kokosnøtt treet for å hente en kokosnøtt. Hun lo så godt at tårene trillet og hun måtte holde seg på magen, dagens underholdning. Godt Eivind bidrar på underholdningsfronten, det er han jo godt kjent for etterhvert. Naturen er også vakker her hvor vi kjørte mellom rismarker, små teplantasjer, blide og smilende mennesker, regnskog, maisåkre, kyr i gatene, vannnbøfler og så mye annet. Morgenbad i det Indiske hav fikk vi også og det er like  forfriskende og deilig hver gang. Så fyller Eivind år og Otto har ordnet med kake og lys til bursdagsbarnet og det ble en fin avslutning på oppholdet vårt i Hikkaduwa. Restene av kaka ble delt ut til de andre gjestene på hotellet.

19. desember kom gutta og mamma, vi har hatt tre flotte uker sammen, en uke på tur rundt i landet med guide og de to siste på stranda i Bentota. Innlegg kommer litt senere.

Bilder finnes her.

Langkawi viste seg å være en fin plass hvor vi trivdes godt, måtte bare jobbe oss inn litt. Starten var heller så som så, landet på øya og det var grått, trist og regnvær. Ble ikke bedre da vi kom frem til stedet vi hadde booket for to netter, Palms Gesthouse i Cenang. Det viste seg å være et lite mørkt rom, fjørene i madrassen hadde vi i ryggen, toalettet funket dårlig og til vår store overraskelse fikk vi håndklær som dyne, dyrt var det også. Overnatting er dyrt i Malaysia kontra de andre landene vi har vært i. Har bodd på både tre og firestjerners hoteller for en rimeligere penge enn her. Og i vår prisklasse er det gjestehus som gjelder, hotellene er for dyre. Så da var det ut å lete etter et nytt sted å bo og det fant vi rett nedi gata, Rainbow Lodge viste seg å være et hyggelig sted å bo. Her kommer man og bor så lenge man vil, det er ganske greit, ikke noe stress hvis en ønsker å være lenger enn antatt. Her fikk vi oss ei lita hytte med to stoler utenfor, det var et ok oppholdssted hvor de serverte mat og folk samlet seg hele dagen. Her var mange backpackere i alle aldersklasser, folk kom og gikk og noen ble over en lang periode. Selv ble vi har i ti netter før vi dro videre. Jeg kom meg etter feber og virus litt etter litt, frisk igjen nå.

Langkawi er en liten øy på vestkysten av Malaysia,  helt nord i grensen over til Thailand. På en god dag kunne vi se over til Thailand. Her er strender, fjell, grønt og frodig og øya er veldig fin. Vi leide moped flere dager og fikk nok sett det meste av den, fra byer, små tettsteder til små kriker og kroker. Det var også deilig å lande her, ta dagene som de kom, ikke gjøre noen ting og bare sulle rett og slett. Men, dagene går selv om en ikke er ute og “opplever” ting. Vi hadde administrasjonsdager hjemme hvor vi gjerne bare tuslet en tur på stranda, leste, Eivind fikk skrevet blogg-innlegg, sydde på bringeduken til mitt skjønne tantebarn Adah  og slappet av. Det gjør også godt.

På våre turer opplevde vi både det ene og det andre for denne øya hadde mange tilbud. Cabel-car fikk vi med oss en dag, 700 meter opp i fjellet med gondol. Utsikten var det ikke noe å si på, det var et flott syn på en klar dag med blå himmel og sol. Køen for å komme opp kunne gjerne vært kortere men det er mye å se på også når man står i kø. Etterpå kjørte vi nord på øya og her fant vi flotte strender med palmer og deilig hav. Apekatter traff vi på overalt på øya og de er jo noen luringer alle som en. Ørner er det mange av her og de er flotte der de hviler på vinden over oss.  En krokodille farm besøkte vi også, spennende å se disse store dyra på nært hold. En slåsskamp var vi også vitne til, det gikk for seg. Men så er det noe med dyr i fangenskap da. Båttur til tre forskjellige små øyer i nærheten var også kjekt. Den første hadde faktisk en innsjø midt på øya og vi badet i ferskvann, det er jo lenge siden vi har gjort det. Vi hadde funnet oss en fin plass i skyggen og satt sekken vår fra oss, og da vi hadde badet og kom tilbake var vi omringet av en stor muslimsk familie. De spiste, lo, badet og koste seg. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg en av kvinnene nesten på fanget, hun satte seg godt inntil meg (i bare bikini) og ville ha bildet av oss to sammen. Mulig det er eksotisk med vestlige kvinner uten for mye klær, ikke vet jeg, og valget var ikke stort for min del. På et øyeblikk var bildet tatt og dama takket og bukket. Apekattene spratt fort rundt i trærne på utkikk etter godsaker. Det står oppslag overalt om ikke å gi dyrene mat men de lokale ser ikke ut til å bry seg om det. De sprutet vann på de og lokket med sjokoladeemballasje som ble liggende igjen å flyte i naturen. Dette har vi sett ofte at de lokale forsøpler. Ikke bra nei. Turen videre gikk til en øy hvor mange ørner holdt til. Båtføreren hev ut mat over rekka og da fikk vi sett ørner på nært hold. Flott syn. Den siste øya var bare fin, herlig strand og deilig sjø. Vi la ut på svøm uten å tenke på ryggsekken som lå igjen. Det var nok litt lite omtenksomt for før vi visste ordet av det satt det en apekatt og gikk gjennom sekken vår. Eivind la på svøm for å redde tingene våre men apekatten var snar i vendingen og hadde funnet pomeloen vi hadde med. Han koste seg med den under et tre og hveste da Eivind nærmet seg. Heldigvis var det det eneste han tok med seg. Det var nå en artig opplevelse tross alt.

Vi hadde også noen fine morgenturer her i Cenang som ble avsluttet med kaffe på Starbucks cafe. Stedet ble vi godt kjent med og etterhvert syntes vi det var en veldig kjekk plass å være. Flotte solnedganger med noe godt i glasset på stranda før middag og hjem for å legge seg. Deilige dager med andre ord. Nå er vi i et muslimsk land og alkohol selges ikke overalt slik som vi har vært vant til. Noen steder får vi beskjed om å gå å kjøpe en øl i nabobutikken, å drikke den på plassen er ok men de selger ikke øl selv. Emballasjen blir behørig og fort ryddet unna. Et lite sted vi spiste  lunsj flere dager serverte øl i tekopper, det var en variant vi ikke hadde vært borti før. Her er en blanding av flere religioner, muslimer, hinduer, buddhister og kristne. Muslimske kvinner tildekket med niqab men de aller fleste med hijab. Indiske kvinner og jenter i sine flotte fargerike sarier, stort mangfold og mange nye inntrykk.

Familien Ross ble vi tilfeldigvis kjent med på en bar på stranda. Vi kom i prat og det var en utrolig koselig familie. Så ettermiddagen og kvelden gikk i hyggelig lag med god mat og drikke. De var fra Australia, Gordon og kona bodde på Langkawi da Gordon jobbet som kaptein på en luksus yachten Freedom med base her. Han hadde foreldrene sine på besøk, eller det vil si de hadde kjørt en helt ny båt opp fra Kina som skulle vises frem for eieren. De var i slutt innspurten og alt skulle være klart to dager etter. Nå var vi så heldige å bli invitert til å ta en kikk på båten og det ville vi jo gjerne. Så vi la ut på tur  neste dag og møtte far og sønn på havna. Her fikk vi omvisning, og det var ikke en småbåt nei, 104 fot fullt med all den luksus du kan tenke seg. En tur ut på fjorden fikk vi også, de måtte en ut for å teste et par småting, så vi var riktig så fornøyde begge to. Så vi fikk prøvekjørt båten før eieren, en milliardær fra Indonesia, håper også han var fornøyd med sitt nye leketøy. Gordon kunne fortelle at han aldri hadde overnattet på noen av sine tidligere båter, bare en liten svipptur ut på havet, det var godt nok for han. Det var en artig opplevelse og vi takker familien Ross, et hyggelig bekjentskap, det spørs om vi noen gang treffes igjen. Ikke godt å si…..

Så er det også blitt desember og mange av dere har nok kommet i julestemning og forbereder jula med bakst og julegaver.  Ikke det samme her i varmen, blir feil med plastikk juletrær og mye annet juggel det pyntes med.  En salig blanding av mye forskjellig. Julefeiring tar vi neste år, og den kjekkeste julegaven vi får i år er  gutta og mamma som kommer. Gleder oss.
Etter 14 dager på Langkawi setter vi nesa sørover mot Kuala Lumpur igjen, hvor vi har flybillett til Sri Lanka den 17. desember. Vi tar turen innom øyene Pedang og Pankor på veien ned.

Bilder finnes her.