Nytt land, nye utfordringer. Nå var det Dubai som skulle overvinnes.

Oppgaven var i utgangspunktet enkel. Ta ut noen lokale penger, få noe mat og ta en taxi ned til cruise havna. Punkt 1 og 2 gikk greit og vi hadde all verden av tid. Taxi kø ble lokalisert, den var organisert av egen vakt. Spurte om taxisjåføren visste veien til cruisehavn, ”No Problem”. Vel, vi satt oss inn i taxien, og etter mye frem og tilbake fant vi ut denne taxisjåføren ikke visste hvor han skulle. Infodesk på flyplassen måtte vel vite noe. Inn igjen, men her ble forvirringen  stor. Engelsk er ikke førstevalget her nede og etter mye klabb og babb ble vi anbefalt å spasere over til avgangshallen. 5 minutters gange med bagasjen på slep og ny forvirring kom det endelig en foretaksom ung mann som kunne hjelpe. Skjønte problemet og hev seg over tastaturet og kom frem med en adresse. Full av pågangsmot bar det ut igjen for å finne ny taxi. Engelsken var igjen så som så, men han kjente i hvert fall gaten vi skulle til. Vi lot det stå til og dro avgårde. Downtown Dubai har litt mer trafikk enn Haugesund, tiden går, temperaturen stiger sammen med frykten for at vi ikke når frem i tide i det vi kjører opp og ned gatene. Alle forsøk på å forklare at vi skal på Cruise faller på stengrunn.

Med håret til værs og ’noenlunde’ rolig puls hos passasjerene, ble det proklamert fra sjåføren at her var det vi skulle, i alle fall i følge adressen vi hadde fått på flyplassen. Midt i byen. Det er da ingen cruiseskip her!
Det vi hadde kommet til var salgskontoret til cruiseselskapet. Etter å ha gitt klar beskjed om hva jeg syntes om informasjonen i forkant kunne den stakkars fyren, som var jo hyggeligheten sjøl gi sjåføren instrukser om cruisehavna og ja, vi nådde frem i tide endog på feil terminal og ny spasertur ventet i solsteik med bagasje og en liten labyrint av gjerder.

Innsjekk gikk smertefritt, bagasje avlevert og vi steg om bord. Hvor er heis spurte vi. 7 etasje her kommer vi, men så lett var det ikke. Feil heis. Tilbake i resepsjonen forklarte vi at  skulle på lugar 7143. Vi ble henvist til heis i andre enden, men ikke det heller nyttet. Når det er 5 heishus er det ikke lett å velge rett. Så etter å ha studert skipskartet på veggen og gitt F.. i ’closed-skiltet’ gikk vi gjennom restauranten, fant rett heis og endte opp i rett etasje. Med barer, salonger og restauranter på alle bauger og kanter tar det en dag og to for å gjøre seg kjent. De første dagene ble tilbrakt med soving og spising. Litt søvn å ta igjen. Abu Dhabi passerte i stillhet. Så den fra dekk! Foruten å spise frokost, lunsj og middag, har vi sovet formiddags- og ettermiddagslur, hatt et par turen på tredemølle bare for at kroppen ikke skal dø helt hen og sett sceneshow på kveldstid. Ikke alle tonene sitter hos dama som synger, men innsatsen er det intet å si på.

Neste dag våkner vi opp i Kor Al Fakkan. Her kom vi oss i hvert fall i land noen timer. Ingen store severdigheter her. Det mest spennende var vel Tax-Free butikken på kaien som solgte alt hva en sjømann trenger fra truser til elektronikk.

Dagen derpå legger skipet til i Muscat, og vi tar oss en rundtur med Hop-on/Hop-off buss rundt i Muskat.
Det er tydelig at det er olje og gass her. Sultanen kastet sin far fra tronen da han var 30 år gammel. Utdannet ved privatskole i England fra han var 16, studerte statsvitenskap og tok øverste militærutdanning i det engelske forsvaret, så han var vel litt skikket for jobben. Han har utnevnt seg selv til President, statsminister, utenriksminister og forsvarsminister. Moro med disse demokratiske landene. Han er visst er visjonær mann. Det bygges infrastruktur, skoler, helsevesen, opera og strandpromenader. For seg selv har han ’bare’ bygget et lite cruiseskip på 100 meter, et lite palass og egen landingsplass ved stadion (kan jo bli kø på veiene!). Det største bygget han har satt opp er Grand Mosque, med plass til 20 000 mennesker i storsalen. Gulvet i salen er dekket av et teppe som ble laget i Iran i løpet av 4 år av 600 kvinner.
Etter nok en natts cruising legger vi til kai på toppen av Hormuz stredet. Khasab består av flere fjorder, og med et lite tettsted hvor kun det militære hadde aktivitet frem til 1986. I den tiden måtte du måtte ha eget visum for å besøke plassen. Nå hadde de bygget Cruisehavn som var utgangspunktet for ”Norway of the Arabia”. Her hadde vi en fantastisk båttur innover en av fjordene. Høyeste fjell i fjorden var 800 meter, mens fjorden kun var 31 meter dyp.  Innerst lå ”Mad mans island”. Her bygget engelskmennene en telegrafstasjon i 1650. Første telegram som ble sendt herfra brukte 4 måneder til London og var en del av bindeleddet mellom India og England. Grunnen til at det ble kalt ”Mad Mans Island” er at etter 6 måneders ute stasjonering på en øy, 50×50 meter, ble de fleste litt rare i hodet.  Pratet med noen engelskmenn  om dette medførte sannhet, og de kunne bekrefte at utrykket ”Going round the bend” stammet herfra og brukes den dag i dag.

Etter nok et show om bord og en bedre middag seiler vi inn til Dubai igjen. Ny runde med Hop-on/Hopp-off buss rundt i byen. Hele rundturen tok 2,5 timer så det ble kun 2 stopp. Mall of The Emirates, gigantisk shoppingsenter med egen slalåmbakke og  Burj Khalifa, verdens høyeste bygning på 830 meter. Den største opplevelsen er vel og sitte i annen etasje på bussen og se på ’galskapen’. Ikke minst er The Palm et interessant skue. Kunstig oppbygd øy utenfor stranda i Dubai, med hotell Atlantis i enden. Dette er et gigantisk hotell med sine 1500 rom, badeland og akvarie med 65000 arter, delfinshow og også med mulighet for å dykke i akvariet. Dagens Palm er kun første av 3 stykk som skal bygges. Rett nord for Palm ligger ’The World’. Her er det laget en øy for hvert land. Norge er så langt at det har fått 2 øyer…Burj Al Arab (hotellet som ser ut som et seil) er verdens eneste 7 stjernes hotell. Minste rom er på 169 kvadrat, mens det største er på 780 kvadrat……

Neste stopp er Pattaya, Thailand, her skal vi møte Walther for utveksling av thai-tips. Skal bli godt ”å komme hjem” til Thailand med god mat, temperatur og massasje….

Bilder finnes her.

Ettersom dagene er travle benytter jeg tiden på flyet til å skrive. Flyr nå fra Singapore til Bali og da er det greit å få brukt tida på noe fornuftig.

Hoi An er en sjarmerende liten by med eget særpreg. Sentrum av byen  ligger ved elva, mange små gamle hus i kinesisk og japansk stil, de fleste malt i en varm okergul farge, kinesiske lykter henger utenfor butikkene og i trærne, gågater, gode spisesteder, koselige kafeer, lykter som seiler på elva i mørket og det som mer tenkes kan. I all sjarmen er det for mange turister som oss selv , og igjen får vi følelsen av at byen er tilrettelagt for turistene. Vi fant oss noen gode og fine steder å spise og drikke god kaffe og da er jo mye allerede gjort. Igjen er det for mange som vil selge deg noe og det blir mye mas.

Vi bodde på to hoteller i Hoi An, de fire første dagene inne i byen mens vi lette etter et rolig sted å bo. Så da var det ut å leie moped og kjøre rundt for å lete. Etter to dager med leting fant vi plassen vi ville bo på, Bamboo River Resort dukket opp, og vi kjente begge at her ville vi bo de neste ti dagene. Det var en god plass å være, stille og fredelig, 22 rom, deilig basseng, stort og lyst rom, terrasse, fine omgivelser, moped og sykkel- utleie og god frokost. Med andre ord vi hadde det som plommen i egget. Hotellet lå midt mellom stranda og byen, lett å sykle i begge retninger, og sykle gjorde vi hver dag. Så fikk vi også en rytme på dagen og det var også godt. Opp om morgenen og ut å gå tur på bygda, hilse god morgen til de lokale, gå mellom  rismarker med vannbøfler, ender og hunder som passet på sin eiendom og gjør så vi hopper i veikanten, før vi ender vi opp på vårt lokale kafé Dingo Deli for en espresso og vann. Her serverte de byens beste espresso og det var et kjempekoselig sted hvor vi ble kjent med noen av de ansatte ettersom vi gjerne var der flere ganger daglig.

Etter morgen turen tok vi en dukkert i bassenget før frokost. Nå har det seg slik at Eivind er tidlig oppe og noen dager sover han formiddagslur. Da var det godt å sette seg ned med norsk radio på øret og håndarbeid for meg. Å høre  på Rogalandsnytt som jeg ellers gjør hver morgen hjemme, var kjekt,  høre nyheter og lokalt nytt hjemmefra. Hver dag tok vi en liten eller stor utflukt, enten til stranda eller til byen. Å sykle på de små smale stiene mellom rismarkene er flott, og vi passerer folk og fe på vår vei, oppdager små perler som Tra Que Herbs Villages og tro det eller ei, et flott spa midt ute i ødemarka. Vi besøkte begge stedene, spaet hadde vi nok syklet forbi, hadde det ikke vært for at jeg var i nøden for et toalett og fikk låne et der. I forlengelsen fant vi ut at en times massasje ikke hørtes så dumt ut heller. Og deilig var det, rent og fint, fotbad med urter og blomster og sitrongresste før massasjen startet.
Herb Villagen var også et artig sted, en 300 år gammel kolonihage hvor de lokale dyrket urter og grønnsaker til eget forbruk. En liten restaurant lå her og vi hadde lunch her hos en smilende dame som igjen ikke visste det beste hun kunne gjøre for oss. Med et stort smil om munnen ble vi godt tatt vare på. Hun tegnet og fortalte om hagen og hvordan den ble drevet, interessant.

Stranda var flott også her, men vi har tilgode å bade i klart hav. Her er mye strøm og bølger i havet som virvler opp sand, og da er havet enkelt og greit brunt. Men for en  deilig temperatur, varmt og godt, kan være uti lenge og ingen fare for å fryse. Så er det slik at de forskjellige restaurantene vil gjerne ha kunder og her begynner maset. Alle vil ha deg inn, for å spise og leie en solseng. Maset vil ingen ende ta og det er slitsomt. De sloss om kundene, springer for å få først kontakt, gir tilbud om gratis solseng hvis du spiser på restauranten. Så er vi i gang med denne galoppen……. Finner oss en plass i skogen av tilbud, setter oss for å ta en øl og da dukker det opp ei skjønn dame som gir oss rom for å lande og tenke oss om. Dette ble vår faste plass på stranda, koselig betjening og god service, en fin plass å slappe av. Må nok innrømme av vi er litt nysgjerrige på hvordan arbeidsvilkår og lønn er her, og vår koselige dame kunne fortelle at hun arbeidet hver dag fra kl. 7:00 til 23:00, en dag fri på to måneder til den nette sum av 750; pr. måned. Var hun syk ble det trekk i lønna. Og med et barn hjemme på 5 år hadde hun ikke mye tid sammen med henne. Så forskjellige liv lever vi.

Hoi An er også stedet hvis du ønsker skreddersydde klær, vesker og sko. Du får sydd deg en dress eller kjole på et døgn til en grei pris. Utvalget av skreddere er stort og du har tusenvis av modeller å velge i. Da blir vi handlingslammet begge to, tusler oss ut og overlater valgene til alle de andre. Da er vi bedre på mat, og vi fant et par gode favoritter som vi spiste på. Via Trip Advisor fant vi restaurantene Mermaid og Morning Glory, her serverte de nydelig god mat, street-food til en rimelig penge selv på restaurant. Det er nok noe av den beste maten vi har spist hittil, verdt et besøk om du svinger innom Hoi An.

Vi har så langt vært skånet fra dårlig vær og regn, men vi hadde noen dager her med kraftig regnvær. Det regnet  i bøtter og spann og man kunne  se at elva vokste time for time. Flom er de vant til her og de hadde sine rutiner og metoder for å takle flomvannet. Butikkene og restaurantene som ligger ved elva flyttet alt inventar opp i 2. etasje til vannet var rent ut igjen. Nede ved elva måtte vi vasse for å komme fra den ene til den andre enden. Bare en uke etter at vi dro, leste vi at Hoi An var oversvømt og de anbefalte ingen turister å dra dit. Så vi kom i grevens tid.

Eivind har fått nytt kallenavn her i Vietnam, nå går han under tilnavnet “Happy Buddha”, veldig mange kaller han det, klapper han litt på magen, smiler og ler fornøyd.

Nå venter Easyrider og Hue.

Bilder finer du her